torsdag 30. desember 2010

"The snows of Kilimanjaro"

Tittelen på innlegget er også tittelen på en novelle av Ernest Hemingway. Han er en favoritt hos meg (Tove) og mange ganger føler jeg meg som en del av hans noveller og romaner etter å ha fått opplevd Le Grau du roi ("Garden of Eden") gjennom Grete, ha vært på favorittbaren hans i Havana, Cuba ("The man and the sea") og nå skal vi reise til Kilimanjaro ("The snows of Kilimanjaro"). Boka har jeg med på iPod´en som lydbok og den skal jeg høre på mens jeg vandrer i bakkene oppover verdens høyeste frittstående fjell! Så får vi håpe det går bedre med oss enn med hovedpersonen i Hemingways novelle om det samme fjellet!

Årsaken til at jeg skriver et innlegg som omhandler snøen på Kilimanjaro er de dystre statistikkene som har kommet i det siste. Jeg fant bildet under på Storm sine hjemmesider tidligere i høst. Ifølge forskere vil Kilimanjaro være snøfritt om ikke mange årene. En studie fra 2009 viste at 85 prosent av isen som dekket fjellet i 1912 er forsvunnet. I 2007 var det bare en fjerdedel så mye is som i 2000.


Bildet til venstre er fra 1993 og det til høyre er fra 2000 (altså 7 års forskjell) og nå er det bare en fjerdedel av det som er på høyre bilde som er igjen av snø...

Så da gjenstår det å se om vi kommer oss på toppen av Kilimanjaro for å se snøen mens den enda ligger der. Statistikken er imidlertid mot oss da 40 % av de som forsøker å nå toppen ikke lykkes. Vi satser dog på å bruke en dag lenger enn det som er normalt og bruke goood tid opp. Pole pole som de sier på swahili (sakte, sakte).

Vi kommer til å blogge på vei opp fjellet, så følg med på siden her! Link til dagbok kommer snart!

Vil dere følge med på været på Kilimanjaro? Følg linken:
http://www.storm.no/vaer/-3.0666100014768003_37.35456132897525

lørdag 18. desember 2010

Førjulstur med hundespann



I går hadde vi en utrolig flott kveld sammen med Bjørklia Adventure som ligger i Kopperå (litt nordøst for Meråker). I sitt lille paradis ved svenskegrensen bor Bodil Bakken med 34 hunder. Vi var heldige og fikk dele dette paradiset en hel kveld.

Vi brukte MYE tid på å komme oss ut i dag. Levi hadde glemt telefonen hjemme og fikk ikke med seg Toves 100 meldinger om avreisetidspunkt. Tove opplevde en bilulykke rett foran seg på tur hjem, men ble ikke hindret alt for mye av dette. Da vi kom hjem, kastet vi i oss deilig paella før Tove måtte hente Thea som var på bursdag og kjøre henne hjem, mens Levi luftet Bastian. Så måtte vi kjøre Bastian til besteforeldrene før vi kjørte hjem Thea og hentet Mats Ole. Og så kjørte vi videre til Jan Erik og Grete hvor de andre som skulle være med ventet. Mens Levi og Jan Erik satte inni et ekstra sete i 7-seteren (vi ble 7 som skulle være med til slutt), så kjørte Tove i forveien for å ta ut penger i Hegra. Og så kom resten noen minutter etter og hentet Tove i Hegra. Til tross for at vi kjempet om tiden, ble klokka 18:20 før vi var på plass hos Bjørklia Adventure (bare 20 minutter forsinket).



Der oppe var det ordnet med fakler overalt, det var ordnet bål og gløggen var allerede blitt god og varm. Vi koste oss med pepperkaker og kjørte nesten 1 mil med hundene. FOR en opplevelse. Hundene bjeffer og prøver alt de kan for å få sleden til å gå fremover. De er de mest utålmodige vesenene jeg noensinne har møtt. Og når vi får GO og jeg løfter snøankeret, er rykket så kraftig at jeg nesten faller av stegene på sleden. Tempoet etter start er høyt før hundene etterhvert finner et tempo som er perfekt. Det er tempoet de kan holde i time etter time. I oppoverbakker, hvor sleden blir for tunge for de, snur de seg og ser på meg: "skal du ikke hjelpe til litt kanskje...?". Jeg tar hintet og løper opp bakken med hendene trygt plassert på sleden. Barna som sitter i sleden hyler av glede. Det begynner å snø og når vi i tillegg får litt vind, rusker det godt oppe på fjellet. Jeg lukker øynene og lar de andre sansene jobbe. Lukter så rent her oppe. Lyden av hundene som peser er ren terapi, særlig i tillegg til trillende barnelatter. De røde kinnene er kalde, men jeg trekker bare fleecehalsen litt lengre opp. Snakk om å være i takt med naturen. Vi koser oss. Hundene koser seg. Etter hvert ser vi bålet og de andre, og skjønner at turen snart er over. Hundene peser når de blir stanset. Vi gir de masse kos og de er stille i nøyaktig et minutt før de igjen begynner å bjeffe. Pause er kjedelig. Det er mye morsommere å løpe...



Og rett før vi skulle dra, dukket faktisk skogsnissen opp! Vi var en trøtt gjeng som kjørte ned igjen i går kveld. Alle barna sovnet i bilen. Og Victoria på 9 år kom med en fin kommentar ved kveldsmaten i går kveld mens hun kjempet for å holde øynene åpne: "Dette var den fineste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv".

mandag 29. november 2010

Rolige dager

Grønlandsturen er over og plutselig sitter vi i "jobb-fella" igjen! Det blir lite friluftsliv om dagen. Levi er i Spania i skrivende øyeblikk, mens jeg har vært på Voss for å feire flotte Siri sin 30-årsdag! Ellers blir det mye jobbing og planlegging av bryllup! Som dere ser, har vi en nedtelling til bryllupet (som finner sted 2. juli neste år).

Men det blir nye turer. På nyåret blir nok en ny tur skal dere se :-)

lørdag 2. oktober 2010

En lengre skitur

I dette innlegget skal vi prøve å skrive litt om turopplevelsen man får ved å krysse grønlandsisen. En ting er sikkert. Det blir ikke enkelt! En slik tur er fyllt med så mange opplevelser, både små og store, at vi nok kunne skrive en hel bok om den. Istedet skal vi prøve å skrive et kort resumé av turen. Mange av opplevelsene kan leses om i dagboka (se innlegg lenger ned på framsiden) som ble lagt ut rett før vi dro, men her skal vi komme med vår egen historie :-)

Nansenruta over innlandsisen kan på en måte deles inn i 4 deler. Første del: Opp brefallet. Andre del: Flate vidder. Tredje del: Ned brefallet. Fjerde del: Ned Austmannadalen.

Vi ankom Tasiilaq på østkysten som forventet fredag 20.august kl. 11. Der hadde de første deltakerne allerede gått igang med å pakke til turen. Vi hadde en dag på oss til å handle inn de siste ingredienser, pakke mat og fordele fellesutstyr. Om kvelden ble alt av ekspedisjonensmat og utstyr båret ned til båten som skulle frakte oss inn til breen der vi skulle starte fra. Lørdag fikk vi en flott båttur, via Isortoq, til breen der ekspedisjonen skulle starte. Værmeldingen lovte bra vær og slik ble det også. Fantastisk solskinn, lite vind og passe kaldt. Første natten sov vi ved en nyoppsatt turisthytte med utsikt innover breen. Det var et flott syn den kvelden hvor himmelen ble rød og isen fikk en fantastisk kontrast. Søndag morgen spente vi fast pulkene og la i vei med godt mot innover breen. Pulkene føltes lette ut, til tross for nesten 60kg last. Underlaget var isdekke med knudrete is. Dette gav oss godt fotfeste og pulken gled lett. Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden ble breen mer og mer preget av smeltevannselver som hadde frosset. Dette gav oss små hinder i form av kuler. Se for deg en kuleløype i alpinbakken. Nesten flat, men uendelig mange kuler. Opp og ned, frem og tilbake. Da vi kom over 1000m kom vi inn i et flatt område. Her visst vi at her blir vi våte på beina. Et par hundre meter var preget av overvann og litt slafs i snøen. Vi kom oss over uten å bli for våte. Den femte dagen fikk vi ski på beina. Da var vi oppe i ca 1000moh. Det var godt å få av seg de våte skoa og ta på seg tørre, varme skiskoa. Dagene opp mot selve platået var preget av mye sprekker og det ble mye frem og tilbake. Skiftende vær, men god stemning i gruppa.

Nå begynner vi å merke at det flater ut. Horisonten blir flatere og flatere og snart forsvinner de høyeste fjellene bak oss. Etter ca 100km kunne vi fortsatt skimte så vidt en fjelltopp på østkysten. Men det tok ikke lange tida før denne også var ute av synet. Da var det om å gjøre å holde kursen på kompasset. Retning vest! Å navigere er ikke alltid like enkelt. På dager med sol, var det som regel noen finværskyer i det fjerne som man kunne bruke som punkter å gå etter, men vi hadde også dager med tåke tjukk som graut. Da var det veldig vanskelig og øynene hvilte som regel på kompasset hele tida. Sporet vårt så ut som en slalomløype på slike dager. Vær og føret skiftet mye. Enkelte dager var frustrasjonen litt i overkant. Det kladdet og iset, bakglatt og trått. Ikke nok med at det kladdet der vi hadde skismurning, men det kladdet også på resten av skia. Snøen som smeltet i sola, frøs til is under skia. Feller var håpløst. Der satte snøen seg fast som lim og det gled dårlig. Men vi hadde også fantastiske blåføre-dager med god glid og alle var superglade for det herlige skiføre.


Da vi var halvveis og nådde DYE III, hadde vi halvannen dags hvile. Etter flere strabasiøse dager med dårlige skiføre og dårlig sikt, var det godt å slappe ekstra av. Det var også her at Levi gikk på kne og fridde til Tove og fikk JA!


Da vi nærmet oss vestkysten og så de første fjellene slo jubelen til. Det var en fantasisk følelse å gå mot fjellene. Det tok litt tid før det gikk inn på oss hva det egentlig var vi hadde holdt på med de siste ukene. Tankene begynte å mimre tilbake samtidig som vi steg for steg nærmet oss kanten av isen. Fjellene og viten om at nå var det ikke langt igjen var nok den største drivkraften i oss for foran oss ventet slit, frustrasjon og beintøft arbeid. De varme somrene de siste to årene hadde gjort en god jobb med isen og vi kunne tydelig se at smeltevannet hadde dannet dype elvekanaler ned brefallet. Dette gjorde at terrenget foran oss så ut som en kuleløype i alpinbakken, bare at kulene var to til tre meter høye. Den eneste måten å komme frem til kanten av isen var å jobbe hardt og å se fremover. Det var nok også i dette område vi mistet mest vekt på kroppen. Stavene til Levi ble brukt så hardt i motbakkene at de ble bøyd. All muskelkraft som var igjen ble brukt til å kjempe over kuleområde. Etter fire dager i dette området kom vi endelig frem til kanten. Da satte vi oss på pulkene og akte de siste to hundre metrene ned til kanten. Endelig kunne vi juble over å ha krysset isen. Men foran oss ventet enda 3 dager med strabsiøs fottur ned Austmanndalen. Vi brukte noen timer på å pakke om alt fra pulkene og over i ryggsekker og la i vei på første del av fotturen. 5 km ble tilbakelagt den første dagen. Om kvelden var det flott vær med rød himmel og etterhvert nordlys over dalen.


Turen ned Austmannadalen så vi for oss skulle bli en flott tur ned et forholdsvis flatt dalstrøk. Men dalen skulle vise seg å by på mer enn så. Steinete, masse høye busker og kratt, opp og ned åskammer bar det. Det ble en tung tur, men i det vi endelig kunne se bunnen av fjorden og fjordvannet, jublet vi og skjønte at nå bar det mot slutten. Etter 3 dager kom vi fram til Nansens teltplass. Her fisket vi røye og koste oss med de siste restene av sjokolade, kjeks og godteri.

Så kom siste dagen og absolutt siste etappe fra Nansens teltplass og til Kilersarfik der vi skulle bli hentet av Svend Hardenberg og Frederik Egede. Nå var det ikke så nøye om hvor vondt vi hadde det. Det var flott vær og etter 3 timer kunne vi se bukten der vi skulle bli hentet. Her var det to familier som var på reinsdyrjakt og vi ble mødt med nykokt kaffe, boller, tørket reinsdyrkjøtt og annet godt. Det var også en gressplen der hvor vi kunne nyte det å sitte barbeint i sola og roe helt ned før vi ble hentet. En time etter vi hadde kommet ned dukket den første båten opp. Det var Frederik og Klaus. Vi pakket sammen og kom oss ut i båten. Der ventet kaffe, kaker og annet godt. Mens vi ble fraktet ut til Frederiks båt, dukket Svend og kona Julie opp. De hadde med nybakte rundstykker med ost, salat og skinke. Bananer, øl og en cola til hver. Skal si det smakte!!!


Nå er vi hjemme igjen og har allerede vært på topptur i Skarvan nasjonalpark. Vi er iallefall ikke turlei selv etter en måneds ekspedisjon. Snarere tvert i mot :-)

Ha en fortreffelig flott turhøst!