I går hadde vi en utrolig flott kveld sammen med Bjørklia Adventure som ligger i Kopperå (litt nordøst for Meråker). I sitt lille paradis ved svenskegrensen bor Bodil Bakken med 34 hunder. Vi var heldige og fikk dele dette paradiset en hel kveld.
Vi brukte MYE tid på å komme oss ut i dag. Levi hadde glemt telefonen hjemme og fikk ikke med seg Toves 100 meldinger om avreisetidspunkt. Tove opplevde en bilulykke rett foran seg på tur hjem, men ble ikke hindret alt for mye av dette. Da vi kom hjem, kastet vi i oss deilig paella før Tove måtte hente Thea som var på bursdag og kjøre henne hjem, mens Levi luftet Bastian. Så måtte vi kjøre Bastian til besteforeldrene før vi kjørte hjem Thea og hentet Mats Ole. Og så kjørte vi videre til Jan Erik og Grete hvor de andre som skulle være med ventet. Mens Levi og Jan Erik satte inni et ekstra sete i 7-seteren (vi ble 7 som skulle være med til slutt), så kjørte Tove i forveien for å ta ut penger i Hegra. Og så kom resten noen minutter etter og hentet Tove i Hegra. Til tross for at vi kjempet om tiden, ble klokka 18:20 før vi var på plass hos Bjørklia Adventure (bare 20 minutter forsinket).
Der oppe var det ordnet med fakler overalt, det var ordnet bål og gløggen var allerede blitt god og varm. Vi koste oss med pepperkaker og kjørte nesten 1 mil med hundene. FOR en opplevelse. Hundene bjeffer og prøver alt de kan for å få sleden til å gå fremover. De er de mest utålmodige vesenene jeg noensinne har møtt. Og når vi får GO og jeg løfter snøankeret, er rykket så kraftig at jeg nesten faller av stegene på sleden. Tempoet etter start er høyt før hundene etterhvert finner et tempo som er perfekt. Det er tempoet de kan holde i time etter time. I oppoverbakker, hvor sleden blir for tunge for de, snur de seg og ser på meg: "skal du ikke hjelpe til litt kanskje...?". Jeg tar hintet og løper opp bakken med hendene trygt plassert på sleden. Barna som sitter i sleden hyler av glede. Det begynner å snø og når vi i tillegg får litt vind, rusker det godt oppe på fjellet. Jeg lukker øynene og lar de andre sansene jobbe. Lukter så rent her oppe. Lyden av hundene som peser er ren terapi, særlig i tillegg til trillende barnelatter. De røde kinnene er kalde, men jeg trekker bare fleecehalsen litt lengre opp. Snakk om å være i takt med naturen. Vi koser oss. Hundene koser seg. Etter hvert ser vi bålet og de andre, og skjønner at turen snart er over. Hundene peser når de blir stanset. Vi gir de masse kos og de er stille i nøyaktig et minutt før de igjen begynner å bjeffe. Pause er kjedelig. Det er mye morsommere å løpe...
Og rett før vi skulle dra, dukket faktisk skogsnissen opp! Vi var en trøtt gjeng som kjørte ned igjen i går kveld. Alle barna sovnet i bilen. Og Victoria på 9 år kom med en fin kommentar ved kveldsmaten i går kveld mens hun kjempet for å holde øynene åpne: "Dette var den fineste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar