På toppen av Afrikas tak!

I desember tar vi en hastebeslutning; VI SKAL TIL KILIMANJARO!!! Januar er 3 dager gammel når vi drar fra Værnes. Det har vært utrolig kaldt de siste to månedene og det blir godt med en tur til varmere strøk! Vi bestemmer oss for å reise med Ringo Expeditions etter å ha fått tips fra venner om at han er en dyktig guide.

Litt av årsaken til at vi valgte Ringo Expeditions som reisearrangør for vår tur til Kilimanjaro, er de moralske aspektene ved en slik tur. Det er et kjent fenomen at enkelte bærere på Kilimanjaro ikke får lønn for arbeidet de gjør, eventuelt får dårlig betalt, mange har dårlig utstyr, noen får dårlig med mat på turen og flere har dårlige soveposer og liggeunderlag. Jeg synes det er viktig å reise med en arrangør som er åpen i forhold til disse aspektene. Adam Ringo, som driver Ringo Expeditions, har selv jobbet som guide på Kilimanjaro på flere reisearrangører. Han reagerte på urettferdigheten som rådet i bransjen ved at pengene havnet i feil hender. Som et resultat av dette opprettet han et eget firma. Han bruker lokale guider fra Moshi (som ligger ved Kilimanjaros fot), han betaler bærerne sine minst dobbelt så mye som det som er vanlig inntekt i Tanzania og han sørger for at de har klær og utstyr som holder mål i høyden.

Det er flere ruter som leder til toppen; Marangu, Machame, Lemosho, Rongai, Shira osv. Vi valgte Machameruten, men det var egentlig litt tilfeldig. Machameruten er veldig populær, og det er veldig mange folk i campene. Samtidig gikk vi ofte alene på stiene og dette skyldes at vi startet sent fra camp og brukte god tid på etappene. Machameruten kan gjennomføres på 6 dager, men vi valgte å bruke 7 dager. Dette medfører at bryter opp etappe 4 i to etapper. I stedet for å gå i rundt 6-7 timer fra Barranco camp til Barafu camp, går vi 3,5 time på dag 4 og hviler i Karanga Camp og går 3,5 time videre neste dag til Barafu.

På Machameruten bor man i telt, og det som er så flott med denne ruten er at man får god tid til akklimatisering. Første camp er på 3000 meter, andre camp på 3830 meter, tredje camp på 3998 meter (etter å ha vært oppe på 4600 meter i løpet av dagen), fjerde camp er på 4000 meter (etter å ha vært oppe på 4225 meter i løpet av dagen) og femte og siste camp før toppstøtet er på 4600 meter.

En tur til Kilimanjaro er en luksustur sett i forhold til hva vi er vant til. Hver morgen ble vi vekket kl 06.30 med te og kaffe. Klokka 07 begynte vi å pakke ryggsekkene våre før vi fikk varmt vaskevann for å vaske ansikt og hender og vi spiste frokost, som besto av havregrøt, egg, pølse og ristet brød. Vi koste oss med en ny kopp kaffe/te før vi satte av gårde rundt kl 08.30. Vi spiste 3-retters lunsj og 4-retters middag hver dag og bærerne fikk ikke spise før vi var ferdig. Vi prøvde å få de til å spise samtidig som oss, men det var ikke lett. Tanzania har en hierarkisk klassefordeling, noe som ble veldig tydelig på fjellet. Det var 9 personer som arbeidet for meg og min samboer på fjellet. En guide, to kokker, en servitør og resten bærere. Jeg følte at jeg utnyttet de som jobbet for oss. De hadde fjellet som arbeidsplass og vi vet at de ville trosset symptomer på høydesyke for å få lasten de bar med til camp. De hadde mye av det beste utstyret av bærerne på fjellet, men samtidig må jeg innrømme at jeg aldri ville dratt på fjellet med den type utstyr. Samtidig var de utrolig stolte av landet sitt. De var stolte av Kilimanjaro. Og de var stolte av jobben de utførte. En jobb jeg fikk umåtelig stor respekt for. Vi slet med en dagstursekk. Jeg pustet og peset. Forbi meg hastet bærerne med tunge bører på rygg, skuldre og hode. Det er ikke annet enn imponerende.

Det var imidlertid perioder hvor vi tenkte at vi heller skulle hatt sekken min på ryggen selv og gått alene på turen. Slik vi går hytte-til-hytte her i Norge. Samtidig innser vi hvor mye fjellturismen betyr for økonomien i Tanzania, og da særlig Moshi. Arbeidsløsheten i dette området lå på hele 50 % og dersom vi legger til grunn at ca 15.000 personer prøver seg på toppen hvert år og turist:arbeider-ratioen er 1:5, vil dette tilsi at turismen på Kilimanjaro etterlater seg hele 75.000 årsverk. Dette er tanker som gjør det lettere å takle lunsj med club sandwich på 4400 meter over havet.

Spørsmålet som dukket opp før vi dro, var om vi skulle bruke høydemedisin eller ikke. Ingen av oss hadde vært så høyt som 5895 meter over havet før. Toves forrige rekord var Cerro Chirripó i Costa Rica som er 3819 meter over havet, mens Levi sin tidligere høyderekord var på 2650 meter over havet. Nå skulle vi høyere. Mye høyere. Vi skjønte at vi ville kjenne høyden!

Vi valgte uansett å ta turen uten å bruke høydemedisin. Det kan nok se ut som om vi baserte dette valget på feilinformasjon på et friluftsforum hvor det sto at diamox kan kamuflere symptomer på alvorlig høydesyke, men sett i ettertid var det et helt greit valg å ikke bruke høydemedisin. Vi valgte å heller bruke en dag ekstra opp slik at vi fikk god akklimatisering, istedet for å bruke tabletter. Vi fikk også tips fra andre som hadde vært der. Som å bruke staver slik at man fikk opp overkroppen og dermed pustet bedre. Som å gå så rolig at man kunne puste inn gjennom nesen. Som å drikke veldig mye vann allerede fra dag 1.

Tove merket lite til høyden. Til å begynne med merket også Levi lite til høyden. Vi hadde imidlertid noen antydninger til kvalme og hodepine, men ingenting kraftig. På dag 5 skulle vi gå fra Karanga camp til Barafu camp. Det er bare 15 timer til toppstøtet og vi går rolig. Jeg går foran og Levi går bak. Vi har gått opp 200 av dagens totalt 600 høydemeter når Levi spør om Tove kan senke tempoet. Tove senker tempoet og snakker med andre vi møter og hilser til bærerne som passere oss. “Jambo” sier de og jeg svarer “jambo”. Levi spør om jeg kan senke tempoet enda mer, og jeg ber om at han går foran. Etter en liten stund ser jeg at hodet hans henger veldig. Jeg ber han rette opp overkroppen. Han gjør det i et minutt før hodet henger igjen. Jeg ser at han begynner å sjangle mer og mer. Til slutt ser det ut som om han har 3 i promille! Jeg skjønner at noe er feil lenge før han sier noe selv. Turen videre til Karanga camp krever 4 ekstra personer for å få han opp. Han går for egen maskin, men trenger hele tiden assistanse. Allerede før han kommer i camp skjønner han at det ikke blir noe toppstøt på han. Vi får klarlagt at han ikke lider av akutt høydesyke. Det er ikke tegn til ødem i lunge eller hode heldigvis. Han har problemer med nakken som sannsynligvis har blitt forverret i høyden. Så lenge han holder seg i ro, er han helt fin igjen. Det blir besluttet at han tilbringer ei natt i Barafu camp før han flyttes ned, og det er helt riktig beslutning. Dagen etter var formen hans mye bedre! Heldigvis!

På Kilimanjaro er det vanlig at toppstøtet begynner rundt midnatt. Man får ikke mye søvn før man begynner på turen opp de siste 1300 høydemeterene. Det er flere årsaker til at man starter på dette tidspunktet. For det første er soloppgangen oppe på Afrikas tak nydelig, For det andre er det ofte finere vær på natta enn på dagen. I tillegg har toppstøtene blitt gjennomført slik siden 70-tallet, da det var snø på toppen av Kilimanjaro og på grunn av faren for å bli snøblind gikk man opp på natten.

Siden Levi ble igjen i Barafu camp, ble det kun Tove og guiden Adam som satset på toppstøtet. Det var rundt 4 minusgrader da jeg startet fra Barafu camp kl 00:10 på natten. Det var fullstendig mørkt og raden med hodelykter som beveget seg mot toppen vagget rolig fra side til side. Pole-pole (sakte) gikk det oppover. Formen min var fin fra start. Jeg kjente litt kvalme, og jeg fikk innimellom følelsen av å måtte kaste opp. Da tok jeg 30 sekunder pause før jeg fortsatte, noe som fungerte veldig bra. Jeg hadde på meg 4 lag på overkroppen og 3 lag på underkroppen, men fortsatt var jeg småkald. På overkroppen hadde jeg ei aklimatrøye i ull, ski pulley fra Brynje, ei lett Bergans dunjakke og ei gore-tex jakke. På underkroppen hadde jeg to ullstilongser og softshellbukse. På føttene hadde jeg lave tursko fra Haglöfs. Jeg var veldig fornøyd med utstyret jeg brukte toppnatten og jeg er takknemlig for alle tips jeg fikk i forkant av personer som hadde vært der.

Natta gikk faktisk veldig raskt. Jeg hadde med meg lydbok og mye variert musikk på iPod´en, men jeg følte faktisk ikke behovet for å sette den på. Jeg koste meg under stjernehimmelen og brukte konsentrasjonen på å puste dypt og gå rolig. Jeg skjønte etterhvert at jeg nærmet meg kraterkanten. Det var plutselig ingen hodelykter foran meg. I tillegg ble det mer og mer lyst. Klokka var 06.23 da jeg sto på kraterkanten (Stella´s point) og akkurat samtidig tittet sola frem fra skyene under oss. Synet var fantastisk og jeg følte at jeg hadde hele Afrika for mine føtter. Turen fra Stella´s point til det høyeste punktet på krateret, Uhuru peak, tok rundt 45 minutter. Det var utrolig koselig å møte de man hadde gått sammen med de 6 siste dagene, og alle var beveget over øyeblikket. Jeg må innrømme at øynene var våte da jeg sto alene på Uhuru peak kl 07.10 om morgenen den 9. januar 2011 og jeg må innrømme at det ikke var fritt for at jeg hadde ønsket at Levi, som var 1300 høydemeter under meg, var der sammen med meg...

Se Levi sin fotoalbum for å se bilder fra turen :-)